Ord

Kjære publikum! Websiden er testet i FF, Chrome, Safari og IOS 6. Eldre utgaver av FF og Explorer for Windows samt Opera og tidlig Android kan kanskje ikke spille lyd, men dette blir ordnet fortløpende... Så lenge din nettleser spiller mp.3 skulle alt være fint. Gi gjerne tilbakemeldinger på vår Facebook side.

Bilder

Sanger

Livevideo

Biografi

Si noe

Om bandet

Linker og info

BOLS 1981-1986«Dette blir veldig bra, ny sound med helt nye folk», Per Eirik kom på sin hurtiggående moped gjennom bygatene og styrtet inn i leiligheta i Grønnegate 2 for å fortelle meg den store nyheten. Han hadde begynt å synge i et nytt band. «Var med på min første øving i kveld oppe på Prestvannet skole», kunne han fortelle og fortsatte entusiastisk med å forklare at essensen i musikkstilen verken var pønkrock eller nyveiv.   BOLS ble etablert gjennom møtet mellom vennene Bjørn Riise og Jan Ivar Johansen. De begynte å øve helt på tampen av 1981 sammen med Christin Johansen. Hun slo trommer, mens Jan Ivar spilte gitar og Bjørn på bass, han sang også fram til Per Eirik Johansen kom med og ble hovedvokalist i februar 1983. Omtrent samtidig ble gitarist Sveinung Eilertsen med i bandet. De to sistnevnte hadde god erfaring fra ny-rockemiljøet i Tromsø gjennom band som Søt Hævn, Flass og Adams Fall. De tre første var helt ferske musikkaktører innen miljøet. Besetningen forble stabil, foruten flere utskiftninger av trommeslagere. Christin Johansen ble engang i midten av 1982 erstattet av Håvard Mortensen, som var med i om lag ett år. Geir Strand, habil trommeslager fra band som Søt Hævn og Den 11. Finger, kom med mot slutten av 1983. Han ble så erstattet av Per Martinsen som kom fra Peder X-em. I Bols sin «storhetstid» og mest aktive periode i 1985 og et stykke utover i 1986 spilte Ken Theodorsen slagverk i Bols, mens Per Martinsen kom tilbake i midten av 1986. Bols spilte bokstavelig talt en sentral rolle i Tromsøs musikkmiljø rundt midten av 1980-åra. De opptrådte i en rekke sammenhenger, blant annet i forbindelse med den store rockemønstringen ved åpningen av Brygga – Ungdommens Hus i Tromsø 10. mars 1984, hadde to helaftener på Prelaten både våren 1984 og våren 1986. Så medvirket bandet i flere NRK sammenhenger, både i radio og TV. Bols ble oppløst i romjula 1986. Til tross for at Bols har etterlatt seg svært lite, i alle fall i form av utgitte innspillinger, er det egentlig ikke så mange Tromsøband fra forrige århundre med slik betydning. Ikke siden Pussycats’ dager hadde et Tromsøband lagt ut på slike omfattende konsertturne som Bols gjorde både i 1985 og 1986. Tre ganger turnerte de i Danmark. Innspillinger av originalt låtmateriale ble gjort både i Tromsø Lydstudio, Hookfarm Studio i København og en del andre steder. Opptakene ble aldri funnet verdig for utgivelse. De var ikke gode nok, mente medlemmene. «Vår musikk er blitt stadig mer komprimert. Vi har enkle, gode og fengende melodier med et vanvittig trøkk, Kompet er blitt tettere etter hvert. Et Bols-kjennetegn er blitt to slamrende gitarer som spiller harmonisk. Tett, steinhardt og helt enkelt er komponenter som kjennetegner oss», slik beskrev vokalist Per Eirik Johansen bandets musikalske uttrykksform i et intervju med musikkavisa Nye Takter høsten 1986. Ved gjenforeningskonserten tidlig i januar 2012 under arrangementet «Naar de døde vaagner» i Kulturhuset i Tromsø overbeviste Bols stort med sine egne melodier og tekster og med fremragende samspill. Alle, absolutt alle, under den utsolgte konserten var enige om at Bols-sounden ikke bare var en arv fra 1980-åra, men fullt gangbar også i dag - ja, faktisk rock for framtiden.   I minne om Bjørn og Per Eirik Rune Blix Hagen               EndFragment

Home

"Alle tie har sin slutt".av Halvard Haldorsen

"Kroken, Bols og Brygga" av Kurt Vildgren

New Text

"Gutan på Ullevål og Bols på Blitz"av Arne Berg

"Alle tie har sin slutt…". Så sitter man her i begravelsen til Per Eirik...  Hvem hadde trodd at en så vital person bare skulle gå hen og dø?!  De fleste er her. Artister som Per Eirik løftet fram, bytryner fra Oslos dypeste uteliv, bransjefolk, gamle venner fra Tromsø, kjæresten, barna. Familien. Det er ufattelig trist å være gjest på den siste festen til Per Eirik. Over anlegget i kirka spilles musikk som Per Eirik likte og som han selv har spilt utallige ganger som DJ. Punk, glam, reggea, soul, rock. Alt er der og alt mane fram minna fra ei god fortid. Mot slutten spilles Bols-klassikeren "Drømmen". Å sitte i Sofienberg kirke og høre Per Eirik synge "Her og no, vi e her og no, her og no, vi e her og no" fyller meg med en bunnløs melankoli. Det er som om døra til fortiden slamres igjen for siste gang. Jeg må spole bakover i tidsmaskinen. Det var høsten 1984. Jeg var nyinnflyttet og svært nysgjerrig på Tromsøs musikkliv. Hjemme i Havøysund hadde jeg lest om byens sydende scene gjennom oppslag i musikkpressen og hørt tromsøpønken gjennom mixkassetta og singelen til Søt Hævn. "Asfaltparasitta" og "Heks på Skaugum" hadde gått varm på anlegget og var hits i vennekretsen. Det var klart at Tromsø lokket en ung, forvillet sjel! En dag jeg gikk gjennom Storgata traff jeg Per Eirik som gikk rundt og hengte opp plakater for Bols. "Kom på Prelaten i kveld. Det blir skitfett!" Det var første gang jeg snakket med han, og at han sa at det ble skitfett var nok til å bli overbevist om at Bols var noe man måtte få med seg. Selvfølgelig gikk jeg dit, og selvfølgelig var resten av mitt blodferske band Sadomaoistan med. Jeg, Ivar og Jørn elsket musikken, energien og ble umiddelbart fans og venner av bandet. Bols live var gjennomført profesjonelle. De var samspilte, gode musikere som var velsignet med en sjelden evne til å skrive catchy rockelåter. Bandet var musikalsk interessant og hadde røttene solid plantet i en klassisk rocketradisjon. Man hørte tydelig spor av Iggy, Velvet, New York Dolls og Pistols samtidig som innflytelsen fra nyere størrelser som Joy Division, Magazine og Cure så absolutt var til stede. Glimrende popteft sammen med gode, billedrike tekster sunget og skreket fram på rå tromsødialekt, forsterket bandets autentisitet. Bols sang om kjærlighet, politikk, opprør og inderlighet og reflekterte tiden rundt okkupasjonene i byen. Bols var et ekte barn av Tromsøs gater og det perfekte soundtrack til Tromsø på midten av åttitallet. Selv om Per Eirik var det naturlige midtpunktet på scenen var det de fire bak som var den musikalske veggen han kunne lene seg mot. Bjørn Riise på bass var der hele tiden mens trommisene kom og gikk. Geir Strand, Per Martinsen og Ken Theodorsen tilførte alle sitt til soundet, men det var spesielt samspillet mellom gitaristene Jan Ivar Johansen og Sveinung Eilertsen som ga bandet særpreg. Etter å ha sett Bols en del ganger ble det stadig mer fascinerende å holde øye med de to gitaristene. De sto begge musestille og spilte mens de farget hver enkelt låt på en ny måte. Selv om melodiføringene kunne være enkle la de sin ære i å legge inn små intrikate detaljer i arrangementet. Dette løftet musikken, og sammen med bass og trommer kunne bandet til tider være som en eksplosjon av ren rocke-energi. Bols var skitgode! Skitgode live og sannsynligvis også skitgode i albumformat. Bols var stjerner i Tromsø, men kom som så mange andre inn i den store grå sekken som het nordnorsk rock. Ingenting skjedde og ingen plateselskap banket på øvingslokaldøra. Sakte men sikkert fadet siste sporet ut uten at det kom noe album eller så mye som en singel fra bandet. Hva det kunne blitt av Bols? Hadde de vært så heldige å møte en manager som Per Eirik ville de garantert vært i samme divisjon som Raga og Dum-Dum. De hadde melodiene, trøkket, personlighetene og soundet som garantert ville blitt en hit. Bols var et band jeg elsket. Ikke bare på grunn av musikken og menneskene i bandet, men selvfølgelig også fordi de representerte en viktig tid i mitt liv. Jeg er derfor glad for at de som var med i bandet nå pusser støvet av gamle opptak slik at det ikke blir stillhet som er arven etter et av Nord-Norges mest markante band. Halvard Haldorsen Oslo 3.2.2014

Next

Gutan på Ullevål og Bols på Blitz Av Arne Berg I 1985 kom Per Eirik hjem til meg i Stenersgata i Oslo med en haug demokassetter i en koffert, og lurte på om jeg kunne hjelpe ham til å lage en promopakke. Jeg satt på en haug røde A4-mapper jeg hadde funnet på kontorlageret på jobben, de kunne vel brukes? Vi kopierte opp noen Bols-logoer på kopimaskinen til Natur og ungdom i etasjen over, limte dem over firmalogoen utenpå mappene, kokte sammen et presseskriv som følgebrev med kassettene, og sendte promopakkene ut i verden (sikkert ved hjelp av frankeringsmaskinen til Natur og ungdom). Fire år før hadde jeg forlatt Tromsø med de siste seks eksemplarene av ep-en til Søt Hævn i bagasjen (siden jeg hadde «designet» coveret, ble jeg tilgodesett med ti eksemplarer).  1981 var et spesielt år. Først kom singelen til Søt Hævn, på vinteren, mens snøen datt i hodene våre.  Snørekord i Tromsø i april og jeg forbannet meg på at dette var siste vinteren jeg bodde her. Den aller siste! Sommeren 1981 dro Per, Liv og jeg til London på interrail. Jeg ville se noen av de store; The Clash sto øverst på lista. Men Per nektet. Vi skulle saumfare rubrikkannonsene i Timeout og NME etter konserter med helt ukjente band, det var der de store opplevelsene var, mente han. I 1979 hadde han nemlig dratt på konsert med nettopp The Clash i London, i stedet for å gå og se dette nye bandet fra Manchester som han hadde blitt tipset om. Slik gikk han glipp av Joy Division. Så intet Clash. I stedet dro vi til legendariske Rock Garden og så et australsk band som debuterte i Europa for rundt regnet 60 mennesker. Vokalisten var det meste energiske vi noen gang hadde sett. Han hang til slutt etter albuen fra en bjelke i taket over publikum, mens han skrek gutturalt i mikrofonene. Siden har jeg tenkt at dette inspirerte Per Eiriks stil som vokalist. Bandet vi så var Birthday Party. Vokalisten var Nick Cave. Så forlot jeg Tromsø, og ankom Oslo akkurat i tide til å være med på starten av det nye ungdomshuset i Pilestredet. Jeg hadde ikke vært med på okkupasjonen av Skippergata og dermed ikke medlem av UngMob, den «politiske fløyen» av okkupasjonsbevegelsen i Oslo. Jeg kom til Blitz som en del av Oslo Rockeklubb, som fikk plass der sammen med RadiOrakel og UngMob, som en del av et kompromiss. Ungmobberne var mildt sagt skeptiske til oss.  Jeg var uansett av den oppfatning at musikk måtte være en sentral del av Blitz’ agenda, og den ble ganske kjapt det. Ikke bare i form av en scene, men også i form av øvingslokaler i kjelleren. Blitz ble midtpunktet for hardcorerørsla. Men scenen var ikke bare for pønken, det ble ganske tidlig klart at mange artister ville spille på Blitz som ikke nødvendigvis selv var en del av miljøet, ikke minst band fra andre steder i Norge. Høsten 1986 var det imidlertid en helt annen ting som sto i hodene våre. Gutan hadde overlevd sin første sesong i eliteserien og hadde til overmål gått hele veien til cupfinalen på Ullevål i oktober (de måtte riktignok ut i kvalik etterpå!). Vi malte byen rød (og hvit) på en sanseløs fest fra fredag  til mandag, som ødela mitt forhold til arbeidsgiveren min på det tidspunktet (jeg mistet stemmen søndag natt og kunne ikke jobbe på en uke). Så kom Bols til Blitz 14 dager etterpå. Det må ha vært en av deres siste spillejobber, de ble oppløst ved juletider. Konserten var, innbiller jeg meg, en av Bols’ beste. Den perfekte blandingen av fire shoe-gazers og ett stykk fyrverkeri, den perfekte linken mellom pønkens attityde og 1980-tallets musikalske univers (og på en måte, forsmaken på melankolien som siden har blitt norsk musikks varemerke).  På dette tidspunktet i norsk musikk sto rocken på en måte på høyden. Raga hadde sluppet sitt andre album, Jokke hadde nettopp debutert og Wannskrækk hadde nettopp skiftet navn til Dumdum Boys og var på vei inn i studio. På den annen side var hadde du a-ha og Bobbysocks, for ikke å snakke om The Monroes. 1986 var et pop-år i Norge, ikke et rockår. Vi kan gjerne sitte her nå og snakke om «de fire store», men de ble ikke akkurat spilt på nasjonal radio i 1986. Men rocken ulmet, og Bols var en del av røyken som steg opp. Konserten på Blitz var deres siste i Oslo, og alle var der, bortsett fra én: Trygve Mathiesen. Han og Per Eirik gikk mange år tilbake, helt fra de første pønkeårene, og det var en selvfølge at Trygve skulle komme. Men han kom ikke.  To uker senere traff jeg Trygve og spurte ham, og grunnen var egentlig åpenbar. Trygve var fra Kjeller (like ved Lillestrøm), og sa det rett ut: - Jeg orket ikke enda en tromsøfest!

Kroken, Bols og Brygga En god del av de som etter hvert tok Brygga i rettmessig bruk, som Ungdommens hus, var ungdom fra andre bydeler enn de sentrumsnære områdene. Et slikt sted og miljø var Kroken og omegn.  Kroken var en av landsdelens første virkelige drabantbyer og utklasset raskt Håpets renommé som Tromsøs sosiale dumpingplass nr. 1. Her kunne alle få et sted å bo for en rimelig penge. Etter god sosialdemokratisk ånd spilte det ingen rolle om du var psykotisk, kom rett fra Tromsø fengsel eller var pedofil. Her skulle alle være velkommen i et stort lykkelig, treroms fellesskap. Det var skole, kjøpesenter, grå boligblokker og firkantete rekkehus i to etasjer, men ellers fint lite å se på og enda mindre for unge å ta seg til. Ei perfekt oppskrift for tidens ånd: pønk og opprør. Miljøet der utviklet seg på slutten av syttitallet til å bli preget av alkohol, dop, kriminalitet og hærverk. Vold og slåsskamper var noe dagligdags. Byens myndigheter bestemte seg da også for å etablere det første "bydelspolitiet" for å gjenopprette orden der. Den umiddelbare responsen fra de som var målgruppen for dette nye kulturtilbudet, var at de ulike politibetjentene fikk tildelt "kjælenavn" som ble brukt både høyt og ofte hver gang de kom på besøk. Oslo og verden var langt vekk. Musikken vi fikk fra England kom fra en annen planet. En ny generasjon var i ferd med å vokse opp samlet i en gjeng som utviste et sterkt samhold innad, men desto mindre respekt for samfunnets regler og normer utad. Men for denne gruppen var mye av den motstand som opplevdes, ikke bare noe som kom i form av ukvemsord fra bestemødre. Enkelte utenforstående så denne nye og mistilpassede generasjonen som en trussel og et onde, og da var vegen kort til spark og slag. "Surrealismen lever" ble nesten et nytt slagord, for det var rare tider. Og man kan fort bli sint av å vokse opp som utstøtt. Det var, tross all den grå betongen, ett samlingspunkt på kveldstid som mange oppsøkte og som bidro til at det etterhvert oppsto en sterk interesse for musikk i miljøet: Kroken ungdomsklubb, hvor også Per Eirik jobbet i en periode, plassert i et bomberom under en kald garasje. Stedet ble også ganske snart øvingslokale for flere lokale pønkeband. Og når plutselig band som Norgez Bank og Søt Hævn ga ut musikk, på vinyl, musikk man kunne holde i handa og spille på klubben, da var dette den første av to store endringer. En gnist var tent. Flere av de som var med og ville spille, skulle etterhvert også utvikle seg til å bli habile musikere. En av disse skulle senere bli trommeslager i Bols. Men den sosiale misnøyen og uroen fortsatte selv om tida gikk og vi hørte på nye band som Joy Division og The Cure. Musikk som vi kjente oss igjen i. I hvor stor grad denne utviklingen i Kroken spilte inn i beslutningen om å opprette et Ungdommens hus er usikkert. Resultat av at Brygga kom i drift skulle uansett snart vise seg. Ganske snart ble huset kjent som et samlingssted som fungerte på ungdommens egne premisser, og følelsen av at det var en slags ny tid bredte seg. Det kom et stemningsskifte, som om noe grunnleggende var forandret. På Brygga var man ikke et problem eller uglesett. Man slapp å være i konstantberedskap skulle noen finne på å klaske en flaske i hodet ditt eller bli sint fordi du var den du var. På en av de første konsertene som Bols spilte på Brygga var stemningen og opplevelsen noe vi aldri før hadde opplevd. Aggresjon var byttet ut med rock, og måtte vike for en brytekamp av glede på dansegulvet. Det var høyt, det var full trøkk og det knakte i den gamle bygningen. Det knakte på en måte et hus man føler seg hjemme i knaker. Kroken var bare et sted å bo, og en grå drabantby... mens den nye generasjonen hadde fått et hjem! Kurt Vildgren30.01.2014

Her kommer mere tekst etterhvert!

"Liv og død går hand i handa"Jan Ivar Johansen Bjørn Riise og jeg startet Bols i slutten av 1981. Vi gikk i samme klasse på Kongsbakken Videregående skole, og hadde samme interesse for musikk. Vi hadde begge fulgt med på hva som skjedde i musikkverdenen i England, og også hjemme i Tromsø, med framveksten av punk og annen lignende musikk.Vi var ikke så veldig opptatt av ren og skjær punk, som Sham 69, Damned, Clash osv, men det som oppstod litt etterpå – Post-punk. Vi var inspirerte av grupper som Wire, Joy Division, Cabaret Voltaire osv.  Vi skaffet oss et øvingsrom på Prestvannet Skole, vi fikk tak i forsterkere og instrumenter, Bjørn på bass og vokal, jeg spilte gitar. Vi rekrutterte trommis ved å stå på KV-hjørnet mens vi spurte forbipasserende mennesker som vi syntes virket kule, om de hadde lyst til å prøve seg som trommis for oss. Det fungerte faktisk, og vår første trommis het Kristin Johansen. Hun hadde ikke trommer selv, så vi kjøpte (to) trommer til henne. Deretter begynte vi å øve. To trommer ga ikke massiv lyd, så vi fikset en spolebåndspiller og tok opp trommelyder og lydeffekter for å fylle ut lydbildet, og vi skaffet oss en synth. Dette oppsettet gjorde at vi fikk ganske store muligheter til å eksperimentere med lyd. Etter en stund sluttet Kristin, og vi fikk Håvard Mortensen til å spille trommer med et fullt trommesett. Resten av 1982 ble brukt til å lage  låter, øve, og skaffe oss en spillejobb. 15. februar 1983 spilte vi offentlig for første gang, og det gikk etter vår egen vurdering mye bedre enn vi hadde fryktet på forhånd. Per-Eirik Johansen og Bjørn var gamle kjente, og Per-Eirik hadde vært på vår første konsert. Søt Hævn var et kjent navn i Tromsø, og Per-Eirik var allerede lokalkjendis. Bjørn og jeg anså det som et kupp at han ville være vokalist i Bols, og det var samtidig uforståelig for oss at han hadde lyst til det. Per-Eirik kjente Sveinung Eilertsen som spilte i Adams Fall, og mente han var en meget bra gitarist. Like etter var Sveinung offisielt med i Bols. Med Per-Eiriks evner til å fikse og trikse fikk vi oss mange spillejobber rundt på forskjellige steder i byen. Håvard sluttet sommeren 1983, og han ble erstattet av en trommemaskin. Denne brukte vi inntil Geir Strand kom inn som trommis. I starten av 1984 spilte vi inn fire låter i Tromsø Lydstudio, vi hadde tenkt å utgi dem på en EP. Vi ble ikke helt fornøyde, så intet skjedde. En av låtene, “Alle Tider har Sin Slutt”, ble senere utgitt av musikkavisen Nye Takter på en samlekassett. Våren 1984 reiste vi for første gang utenbys til Bodø på spillejobb. Litt etter sluttet Geir, og trommemaskinen ble tatt fram igjen. Rundt denne tiden deltok vi på Tromsølåt hvor det tekniske med bruk av synth, trommemaskin osv gikk så galt at gruppa fikk teknologiangst. Synther og trommemaskin forsvant som instrumenter i bruk omtrent samtidig med at vi rekrutterte en ny trommis, Per Martinsen som tidligere hadde spilt i Peder Ex-em. I løpet av 1984 begynte det å komme mye folk på konsertene våre, også de som ikke hørte til i den harde kjernen rundt Rockeklubben i Tromsø. Vi fikk oppmerksomhet fra nye kanter, og konsertene våre ble dekket i nasjonale aviser. Gruppa erklærte at Bols nå hadde begynt å lage musikk for “folk”. Per Martinsen sluttet i gruppa på begynnelsen av 1985, og litt etter startet Ken Theodorsen som trommis. Vi var veldig fornøyde med Ken, at han startet i gruppa var et kreativt boost. På kort tid skrev vi mange nye låter, og forbedret det settet vi spilte på konsertene våre. Våren 1985 reiste vi til Oslo for å spille, og tok samtidig en tur til Danmark for å ha vår første utenlands spillejobb i Vrå, Danmark. 1985 var et aktivt år for gruppa. Vi spilte mengder av konserter i Tromsø, deltok i to TV-sendinger, og på slutten av året reiste vi igjen på en turne som da varte i en måned, i Oslo-området samt i flere byer i Danmark. Turneen endte i København, der vi innspilte det  som skulle bli til et album i samarbeid med Arne Lund. Resultatet av innspillingene levde ikke opp til forventningene, og heller ikke denne gangen ble det en utgivelse. Sommeren 1986 sluttet Ken som trommis og Per Martinsen kom tilbake.. Bols hadde flere spillejobber lokalt i Tromsø i løpet av 1986, og i november gjennomførte vi igjen en turne på Østlandet og i Danmark. For Bols hadde ikke 1986 det samme løftet som 1985, og interessen for å spille sammen begynte å svikte. I desember 1986 holdt vi den siste konserten med noenlunde original besetning, på Ungdommens Hus. Per Eirik tok Bols videre med diverse gjestemusikere i 1987, noe som ble kalt "Prosjektet Bols". Deretter var det ingen aktivitet inntil  arrangementet “Naar De Døde Vaagner” på Kulturhuset i 2011, hvor Bols spilte kanhende en av våre aller beste konserter noen gang. I dag vet vi at det ikke vil bli flere konserter med Per-Eirik eller Bjørn som forlot oss allerede i 2001. Det var veldig trist å motta beskjeden om at Per-Eirik hadde forlatt oss, på nyåret 2014. Vi i Bols er glade for at vi i årene 1983-1987 hadde gleden av å oppleve resultatene av sjarmen og energien til Per-Eirik, den som fortalte at alt går an, ingenting er umulig.  RIP Bjørn og Per Eirik.

De siste årene 1985-86. Ken Theodorsen starter på trommer. 1985 03 16: Spillejobb, Studenthuset  1985 04 20: Spillejobb, Oslo, Renegat 1985 04 24: Spillejobb, Oslo, Malla (Mack-borgen)  1985 04 xx : Spillejobb Vrå, Danmark 1985 06 14: Spillejobb, Ungdommens Hus 1985 06 15: Spillejobb, Prelaten  1985 07 05-06: Spillejobb, Polar Rock, Mefjordvær  1985 08 29: Opptak NRK TV Nordnorsk Rock 1985 09 04: Opptak NRK TV Nordnorsk Rock 1985 09 20: Spillejobb, Prelaten  1985 09 21: Spillejobb, Prelaten 1985 10 19: Medvirkning på NRK TV Nattrock-sending 1985 11 09: Spillejobb, Oslo, Renegat 1985 11 14: Spillejobb, Oslo, Vikateateret 1985 11 15: Spillejobb, Drøbak 1985 11 17: Visning NRK TV Nordnorsk Rock-opptak  1985 11 17-21: Studio Hookfarm, København  1985 11 23: Spillejobb, Århus, Motown 1985 11 25: Spillejobb, Århus, Himmelblå 1985 11 29: Spillejobb, Ålborg, 1000Fryd  1985 11 30: Spillejobb, Hjørring. 1985 12 01: Spillejobb, København, Christiania, Loppen 1985 12 02-04: Studio Hookfarm, København 1986 01 31: Spillejobb, Kulturhuset  1986 02 01: Spillejobb, Kulturhuset 1986 02 05: Spillejobb, Prelaten 1986 04 00: Remiks av tre låter fra Hookfarm i Aurora Lydstudio.  1986 06 00: Flyttet øvingsrom fra Ungdommens Hus til Ungdomsherberget. 1986 07 00: Ken Theodorsen slutter, Per Martinsen overtar igjen. 1986 11 06: Spillejobb, Bergen, Hulen  1986 11 08: Spillejobb, Oslo, Blitz  1986 11 13: Spillejobb, Århus, Motown 1986 11 14: Spillejobb, Ålborg, Ny Musikk  1986 11 15: Spillejobb, København, Christiania, Loppen 1986 11 16: Spillejobb, København, Christiania, Månefiskeren Sveinung slutter i gruppa når vi ankommer Norge igjen. 1986 12 13: Ungdommens Hus. Siste opptreden med orginal besetning! Etter dette satte Per Eirik sammen noe de kalte "Prosjektet Bols" som gjorde  en kort turné (2 gigs, Sardine´s og Rock alive) i 1987.

De første årene 1981-84. 1981 12 00: Bols starter. Besetning: Bjørn Riise, Christin Johansen  (I dag Christin Lenes) og Jan Ivar Johansen. 1982 04 00: Spolebåndopptaker og synthesizere kjøpes inn. 1982 06 00: Christin slutter, Håvard Mortensen starter på trommer.  1983 02 15: Første spillejobb, Den Lille Cafe,  1983 03 00: Per Eirik og Sveinung rekrutteres  1983 04 00: Spillejobb, Rio Bravo 1983 04-06: Spillejobb på Kroken ungdomsklubb 1983 05 01: Medvirkning på NRK TV 1. mai-rock 1983 06 00: Håvard slutter i gruppa omtrent her, uten trommis en periode. 1983 09 09: Kjøpt inn Roland TB303 Bassline 1983 10 05: Kjøpt inn Roland TR808  1983 10 29: Spillejobb, Den Lille Kafe 1983 12 00: Geir Strand starter på trommer ca. her 1984 02 03: Opptak av 4 låter i Tønnefabrikken, Tromsø Lydstudio.  1984 03 10: Spillejobb, åpning av Ungdommens Hus 1984 02 05: Spillejobb Studenthuset 1984 04 00: Spillejobb, Prelaten 1984 05 00: Spillejobb, Bodø, Sinus En gang i mellomrommet her slutter Geir.  Per Martinsen overtar på trommer, og alle slags elektro-tendenser avsluttes i denne tida. 1984 10 20: Spillejobb, Ungdommens Hus. Gjesteopptreden fra Kim Brantenberg  1984 Uke 48: Opptak NRK Radio, 5 låter 1984 12 28: Spillejobb, RockAbsinth åpningsfest. Her slutter Per Martinsen.

Bandbesetning 1981-1986

Takk til: Fam. Riise, Fam Nymo/Johansen, Rune B Hagen, Arne Berg, Halvard Haldorsen, Trygve Mathisen, Kurt Vildgren og alle de som har delt deres opplevelser og bilder sammen med oss.

Sveinung Eilertsen

Brygga Ungdommens hus

Tromsø bandei komplett lista!

Ken R Theodorsen

Love OD

Per Martinsen

Håvard Mortensen

Geir Strand

Christin (Johansen) Lenes

Per Eirik Johansen24.10.1959-15.01.2014

Bjørn Winther Riise 21.07.1962-18.10.2001

JungeltelegrafenNRK

Jan Ivar Johansen

Webside konsept/idé, lyd etterarbeid: Ken R Theodorsen. PNG/pong/gif`s m.m: Silje V Theodorsen. Fotoalbum/katalogisering: Sveinung Eilertsen. Plakat, lydfiler/katalogisering: Jan Ivar Johansen.

Roland 808

Takk til: Fam. Riise, Fam Nymo/Johansen, Rune B Hagen, Arne Berg, Halvard Haldorsen, Trygve Mathisen, Kurt Vildgren og alle de som har delt deres opplevelser og bilder sammen med oss.

Webside konsept/idé, lyd etterarbeid: Ken R Theodorsen. PNG/pong/gif`s m.m: Silje V Theodorsen. Fotoalbum/katalogisering: Sveinung Eilertsen. Plakat, lydfiler/katalogisering: Jan Ivar Johansen.

Get a life and STOP monging about with your mouse!What would your girl/boyfriend say if they´d found out???!! Please press HERE to listen to songs from Bols,  press HERE to return to the main page!